Nytt år!

Premier League har aldri vært mer moro.
Igjen disse supporterne som fyller tomrommet i sjel og stue. ”Is it a firedrill” sang Arsenalfansen til Reading da de gikk hjemover etter 4-0 tidlig i 2. Omgang. Et eksempel på den ypperste kunsten av forfatterskap; spontankreativitet som evner å på få sekunder engasjere 1000vis til å synge med på en sang, som attpåtil er lett krenkende og morsom.
Her har Vingen tidligere vært best i klassen. På første benk med Brann og Vålerenga. Oppsnasige gullungær. Hooligans gjennom småbyane. Liste med folk som var nekta på bussen. Skamløse tekster uten tanke på hvem som måtte høre det av barnefamilier eller rikskringkasting.
Lett, når man er best.
På banen.

Godt nytt år forresten.
Dette siste året. Dette totusen og tolv, vil, som de to foregående, heller ikke bli knagg for noe å henge gode minner på. Vi sier Takk til ennå en trener, Tor Thodesen. Han viste vilje det første året, men så var det som om noen slo en kjepp over ryggen hans og han retta seg lissom ikke opp. Blei bitter. Ville gi opp. Og sikkert like forbanna som vårs. Han var åpen, og etter det første året, alltid realistisk. Dessverre falt det for tungt å ta råd fra de som har fulgt laget fra tilskuerplass de fleste sesongene. Han var heller ikke noen varm tilhenger av skryt og oppmuntring. Lot seg i hvertfall ikke pelle på nesa. Var standhaftig og prinisppfast.
At han hadde svært begrensa frihet ift. stall og økonomi er alle enige om, men jeg mener bestemt at det skal gå ann å motivere unge guttær til å spelle kamp på Melløs. Her feila han Tor!
Hva kunne vi gjort annerledes?
Vi kunne mobilisert mer folk til kampene. Den evnen har ikke MFKs styre, og den kommer de aldri til å få med dagens familie.
Det blir nok vår jobb om ikke det sportslige sitter.

Punkt 1: lag et ikon. Einar Aas med bøtta i 87. Saturation, gult.  Che Guvara-stylær.
Heng opp plakater a´n. Mal en vegg.
T- skjorter, kaffekopper, og luer til vintern, mann. Copyrights.

Punkt 2: få med byens barn. De elsker fotball. Gi døm shit. Aldri slutt å gi døm shit. Gi døm alt dere har. Fortsett å gi døm alt dere har. Supporterlivet er for alltid, og man bytter aldri lag. Byens barn blir i dag tatt med til andre steder enn Melløs. Smacked up.

Punkt 3: Heng opp plakater og bannere med info om kamp og bilder fra gamle dager. Bli nostalgiske! Ikke ta fram sølvet og puss, men still det nå ut i byn da!
Det kjører 20 000 biler forbi Melløs og Øre kro hver dag. Ennå flere over Rådhusbrua. Sleng det i tryne på døm når døm først skal forbi. Ta fram brøstkassa!
Også setter vi opp statuer av folk vi veit hvem er.

Punkt 4: NÅ er vi en arbeiderklasseklubb! Bruk det.
Ovenfor spillerne og folket. Vi har pisserenne fra 68, mann! Vi spellær fotball for Moss, ikke for penger!

Punkt 5: Moss er kjent for PIVen. Hellstrøm er kjent for PIVen, Melløs blir alltid nevnt ift. pølse i vaffel, der pølse i vaffel blir nevnt. Hva med å lage ekte pølse i vaffel på Melløs? Ekte røre. Fra ekte gamle melløsdamer. Og mosspølser fra Ertnes? En Norge Rundt reportasje er verdt millioner. Det kommer av seg sjæl. Vi har mat som ingen andre har! Mat! kæssuals eeelskær mat!

 

 

Jeg sklir helt ut her. Vi snakker om året.
Beste kamp:… sportslig tenker du på?
Beste kamp for deg: for meg var det nok skikampen; Sist gang Kråkevingen fungerte på et nogen lunde normalt nivå. Vi fikk brunt brennevin i bilen av han Egil (t.v på bildet)som hadde fulgt laget hele tida.

Hadde blitt 73 og sleit med å følge vårs opp bakken fra puben. Stoppa og drakk. 2-2. Heia var god.
Guttane på bildet har faktisk vært med siden 60 tallet. Det er svært at døm fins. Hommør harøm, au.

 

Busstur til sør i fylket. Ladda stemning.
Høst.
Østsida borte. Vant 5-1 og overlevde.
Blei dritings med 4 andre kællær og så seriefinalen i sin helhet på video hos han Horten. Patetisk, men så gikk vi til byn med gullet lomma.
Jeg hater livet mitt.

 

betyr det at jeg skjems av sportsrevyen. Jeg fungerer ikke max på jobben med folk jeg ikke liker fra andre steder. Klarer ikke å åpne Mossavisa.
Men Livet jeg hater har blitt segregert. Det er flere sider av saken nå. Det er musikken innanifra, det er øl og gamle flammer, og røde flammer…og det er Premier League og Kaizers. Med alt dette skal vinteren forme ny innsikt og aggresjon og nytt forbanna lysegult håp.

Ryktene på Spenst skal ha det til at noen driver egentrening der.
Frivillig.
Og meg er det ikke. Sjøl om jeg har slumpa borti han Skorem ved  annledning og fått råd om proteindrinker jeg ikke er kraftig nok til å bruke. Her har vi bevitna positivt innstilte spillere som virker ivrige og juletente. Mye kropp skal forhåpentligvis bygges der de neste månedene. Og det må det ikke slurvas med.

Tilslutt, som man sier, benytter jeg annledningen her til å huske en av de falne. Noen vil kanskje huske Lennarth. Han var blant de første i Kælleberget og satt alltid sitt preg på kampen med greiene sine. Han døde dessverre nå i september, i sitt 43. År.
Vi vokste opp sammen på Jeløy øst.
Jeg veit ikke hva som skjedde. Skål til deg Lennarth! Reis med fred.
Aller sist i 2012 vil jeg ønske meg at vi holder vårs et år til uten nedrykk. Da først har vi et modent lag. Jeg vil sitta med pledd over beina på Morsa Stadion på Myra, med han Bergmann og Morten og Vidar og smugdrekka fra ei flaske Cognac når jeg, fri fra forpliktelser og  full pensjonist, kaster pappbeger på han Hjælmen to seter nerrafor. Og det er bara vi som ler av det. Kanskje ikke vi ler engang. Kanskje det er megetsigende blikk.

Jeg ønsker dere et godt nytt år- mitt kjære Kråkevingen.

 

Lasse Dahl